Etter over to år som prøver, føler jeg selv i hvert fall at jeg har klart å forholde meg til ventingen og skuffelsene og klumpen i halsen når andre blir gravide, og alt det andre som hører med på en akseptabel måte. Men akkurat rundt mensen er det vanskelig å holde motet oppe.
Samboer har helt sluttet å tro at vi skal få til noe på egenhånd, men jeg klarer ikke å la være å håpe, i hvert fall litt. Akkurat nok til at jeg blir skuffet og lei meg når mensen er et faktum. Og rundt de dagene, før forrige nederlag er glemt og jeg skimter nye muligheter, synes jeg gravide damer og andre menneskers barn er en pest og en plage. Det eneste unntaket er andre slitere, og særlig de i internettverden. Vanskeligst er det i nære relasjoner. Jeg kunne ønske jeg var et bedre menneske enn dette, men slik er det altså.
Huff, jeg føler med deg. Er akkurat slik jeg har det også! Min sambo har fortsatt håp om at vi kan klare det på egenhånd. Jeg har på en måte gitt opp. Orker ikke prøve på egenhånd mer, venter på å få hjelp...Det er ikke like koselig å ha sex når tankene er ett annet sted hele tida. Er ganske lei av alle som har fått baby eller er gravide. Tenk på alle de som får ved uhell som egentlig ikke ønsker seg barn engang eller folk med psykiske problemer. Jeg får vondt når jeg tenker på dette. Føler at det kun er meg i verden som sliter. Ja, verden er urettferdig!
SvarSlettDet er nesten ikke til å unngå at sexlivet blir påvirket av prøverprosessen, og i hvert fall når det har gått så lang tid. Det har vært perioder jeg visste at EL var rett rundt hjørnet, men jeg klarte ikke å finne energi og lyst til å forføre kjæresten.
SvarSlettNei, verden er ikke rettferdig. Jeg kjenner folk som har blitt gravide vet et uhell, og det er sannelig ikke lett det heller alltid. Jeg tror det viktigste man kan gjøre er å skjerme seg fra gravide venner og nybakte småbarnsforeldre når man ikke har krefter til å holde humøret oppe.
Håper det klaffer for dere snart!