Fire måneder blir til syv

I dag har jeg snakket med Ullevål, for å høre om de vet noe mer om når vi kommer igang med forsøk. Vi står nemlig i kø fra starten av januar, og de oppga fire måneders ventetid, så vi har jo lagt merke til at det snart har gått fire måneder nå.

Det var derfor nedslående å høre at jo, vi får nok brev snart, men nei, vi kommer ikke i gang før etter sommeren. På grunn av sommerferien skal vi ikke ringe inn før i juni.

Det var det legen på IVF-klinikken sa da vi var der, at det ble rundt sommerferien en gang. Men inne i mitt optimistiske hode tenkte jeg at hun kanskje ikke husket helt når vi sto i kø fra, og at vi kom til å komme i gang før. Og jeg vet jo at andre kommer i gang etter tre-fire måneder, så det er bare forbannet uflaks at sommerferien er i veien.

Vi har blitt flinkere til å ikke sette livet vårt på hold til jeg engang blir gravid, men det føles likevel som om livet er satt på pause. Og innen vi er i forsøk har det kommet ennå en baby inn i familien, som ikke var påtenkt en gang da vi startet å prøve. Jeg vet det ikke handler om rettferdighet, at det ikke er noen som styrer dette, men jeg kommer ikke på noe bedre ord. Jeg synes det er fryktelig urettferdig at vi må vente så lenge på å bli foreldre. Jeg kunne ha blitt mamma i 2009, men nå blir det tidligst 2012. Og det er jo ingen garanti for at forsøkene klaffer, så hvem vet.

Det var mye negativt, men nå ble jeg rett og slett motløs.